Støtt Oslo Jazzfestival med din grasrotandel: Send SMS: GRASROTANDELEN 971565780 til 2020 (tjenesten er gratis)
YOUNG STAR SEMINAR
Seminaret er åpent for deltakere fra 10-20 år, fordelt på ulike aldersgrupper. Årets seminar ble avsluttet med en flott konsert på festivalens siste dag. Se her for mer info.
Oslo Jazzfestival 15. - 20. august 2011
Oslo Jazzfestival 2010 er over, og vi takker publikum, musikere, frivillige, gjester, media og sponsorer for samarbeidet. Velkommen tilbake til neste års jubileumsfestival: 15. - 20. august 2011. I mellomtiden kan årets festivalavis fortsatt leses her: emag
All the jazz, all at once, as fast as possible
Akkurat som bandnavnet, et sarkastisk «men du ser ikke bjelken i ditt eget øye»-sleivspark om retorikken til Bush-administrasjonen og dens våpendragere. Men nok om politikk for et øyeblikk. Dette skal først og fremst handle om musikk. Og musikken til MOPDtK er medrivende, overraskende, fengende, fandenivoldsk, alltid morsom og aldeles strålende.
Bassist, komponist og bandideolog Matthew T. «Moppa» Elliott møtte trompetist Peter Evans på Oberlin Conservatory of Music i Ohio i 1998. Etter å ha flyttet til New York kom de i kontakt med saksofonist Jon Irabagon som blant annet har bakgrunn fra prestisjetunge Juilliard, samt det kritikerroste indierockbandet Bright Eyes.
Sammen dannet de MOPDtK med Vincent Sperrazza på trommer i 2003. Sperrazza kunne ikke bli med på annet enn et par øvinger, og jakten på en ny trommeslager ble satt i gang. Elliott traff Kevin Shea via jazzgitaristen Mary Halvorson, og Sheas eksentriske spillestil og sceneopptreden skulle vise seg å passe perfekt.
Komposisjonene til MOPDtK tar ofte utgangspunkt i sterke og løsslupne melodilinjer, skrevet av Elliott, med røtter tilbake til den gamle New Orleans-jazzen og dertilhørende kollektiv improvisasjon. Dette filtreres gjennom bebopens og hardbopens forkjærlighet for høyt tempo samtidig som inspirasjon fra 1960-tallets avantgarde gjør at de kan komme med plutselige kakofoniske utbrudd eller temposkifter. Låtene tar overraskende omveier og bryter med det kjente når du minst venter det.
Det er Louis Armstrongs Hot Five, Thelonious Monk, Eric Dolphy, Henry Threadgills Air og indirockerne Pavement på en gang. Samtidig som det ikke er det. MOPDtK er forlengst blitt noe helt unikt i dagens jazzflora. De klarer å syntetisere de tilsynelatende mange forskjellige inspirasjonskildene til en helhetlig musikalsk verden.
Terrorist Be-Bop Über-Jass (sic) er også et begrep de har brukt for å beskrive seg selv. Ganske sikkert med et glimt i øyet der også. Lek med kjente temaer er noe som gjennomsyrer MOPDtK som prosjekt. Ikke bare kan bandet spille riff og tema som hinter til jazzhistorien – bassgangen som åpner "Little Hope" fra bandets nyeste plate "Forty Fort" kan minne om noe Mingus ville åpnet med, mens tittellåten fra "Shamokin!!!" sender tankene mot ragtime.
Coverbildene på deres tre siste utgivelser peker også mot jazzens fortid; den buldrende Shamokin!!! fra 2007 låner design av Art Blakeys "A Night In Tunisia". "This Is Our Moosic" hermer Ornette Colemans "This Is Our Music" både med tittel og bilde mens designet på "Forty Fort" har hentet inspirasjon fra Roy Haynes "Out Of the Afternoon".
Men ikke tro at det er gjøgleri på noe som helst måte. Deres musikk vitner om stor kunnskap og kjærlighet til jazzhistorien (Elliott underviser i både musikkhistorie og -teori ved siden av.), musikalsk dyktighet og idérikhet, og ikke minst vidd. Basis er alltid en solid melodi, men bandets mange krumspring og idéer gjør at lytteren aldri helt vet hva som vil dukke opp rundt neste sving.
«Moppa» Elliotts bunnsolide og drivende bassriff har sin motvekt i Kevin Sheas viltre, men elastiske, trommespill som fremstår som en blanding av Keith Moon, Animal fra the Muppet Show (også av utseende), Han Bennik og Elvin Jones. I front blåser Evans og Irabagon i leken dialog, i heftig diskusjon eller i unison sang med både hverandre og rytmeseksjonen.
Når hele bandet etter noen interessante omveier vender tilbake til hovedtemaet, har de et herlig driv og er fantastisk morsomme å høre på. MOPDtK evner å trekke linjer fra jazzens vugge via stilskifter som bebop og frijazz og kombinerer disse til en frisk og leken helhet.
Dette er et band som har potensialet til å forene tilhengere av tradisjonell jazz og avantgarde samtidig som de også med sin punkete holdning har potensialet til å kunne pirre nysgjerrigheten til folk som liker løssluppen og humørfylt indierock.
Bandet har da også mottatt mye ros fra kritikere i USA blant annet i Village Voice. De vant også Down Beats pris for Rising Star Ensemble i 2009.
Jan Stangeby Nielsen anbefaler Cassandra Wilsons ”Loverly”
Cassandra Wilson er en unik vokalist. "Loverly" ble hedret med Grammy i 2009 for beste jazzvokalalbum. Likevel er det konsertene som regnes som hennes beste arena. Med sin varme og kraftfulle stemme gjør hun nyskapende personlige tolkninger som gir nytt liv til klassikere innen jazz, blues og rootsmusikken.
Cassandra Wilson er på mange måter et kvinnelige tilsvar til Ry Cooder som også gjerne går på oppdagelsesferd etter perler fra musikkarven.
