Oslo Jazzfestival 2010 er over, og vi takker publikum, musikere, frivillige, gjester, media og sponsorer for samarbeidet. Velkommen tilbake til neste års jubileumsfestival: 15. - 20. august 2011. I mellomtiden kan årets festivalavis fortsatt leses her: emag

– Hvordan var det å komme til New York som ung musiker den gangen?
– Det var veldig spennende og lærerikt. Jeg var jo student her i Oslo og landet på en måte på toppen av en skyskraper i New York. Det var noen fantastiske år. Jeg fikk virkelig utviklet meg og brukt meg selv, og jeg lærte veldig mye. Mike og jeg hadde også et studio sammen der vi gjorde forskjellige musikalske produksjoner, og store stjerner som Mark Knopfler og Art Garfunkel gikk inn og ut. Vi spilte også veldig mange konserter verden rundt, og jeg fikk den erfaringen jeg trengte for å utvikle meg som musiker og å beherske scenerommet.

– Og musikkmiljøet i New York var vel litt større enn i Oslo?
– Det var det. Det var mye tøffere, flere om jobbene og hardere konkurranse. Det var siling på alle nivåer i forhold til auditions, og kamp om hver eneste krone. Men min fordel var at jeg var ung og ignorant. Jeg hadde tro på meg selv, men visste nok ikke hva jeg ikke kunne. Jeg måtte stole på min egenart, og det fungerte rimelig bra.

– Hva var det som gjorde at en ung gutt fra Lørenskog på 1970-tallet begynte å interessere seg for å spille jazz?
– Jeg vokste opp på Lørenskog, men familien kom fra Molde, og som ganske ung begynte jeg å gå på jazzkonserter der. Dette var i den gyldne æraen til de store norske profilene, Terje Rypdal, Jan Garbarek, Arild Andersen og ikke minst Jon Christensen, og det var kort avstand mellom sal og scene. Jeg var veldig heldig som kunne engasjere meg i en musikkform som hadde lokale forbilder. Jeg dro på jazzkurs i 16-års alderen og ble kjent med andre likesinnede og fikk et nettverk. Jeg traff folk som også fortsatte med musikk som Carl Størmer, Erik Wøllo og Tore Brunborg. Denne tiden bar preg av at det var mange jazzklubber rundt i landet og et levende jazzmiljø. Vi ble ganske fort gode, og vi så at vi fylte et behov, og at det var rom for oss.

Bendik Hofseth markerte seg sterkt her i landet før han flyttet til New York. Han spilte i mange forskjellige sammenhenger blant annet med Knut Reiersrud og Bjørn Eidsvåg.

– Jeg var ute etter å lære så mye som mulig av forskjellige ting. På den tiden gikk jeg på komposisjonslinja ved Norges musikkhøgskole og holdt på med samtidsmusikk, men for å slippe å ta studielån og for å tjene egne penger var det mange muligheter. Jeg hang meg på så mye som mulig. Jeg spilte i Heavy Gentleman, i bluesband som Four Roosters og med Knut Reiersrud. Og så var det studiospilling som jo var et ganske stort marked den gangen. Jeg spilte også en del med Bjørn Eidsvåg både på plater og konserter.

– Du omtaler den musikken du holder på å skrive nå som kortreist musikk. Hva legger du i det begrepet?
– Jeg skriver musikk med arbeidstittelen Oslo og har satt opp en tavle med de bydeler jeg beveger meg i for å se om det kan være låter som passer til de forskjellige bydelene. Musikk er jo musikk og som sådan et språk som følger sin egen logikk og sin egen utvikling. Men siden en konsert er en offentlig ytring kan en jo benytte anledningen til problematisere sider ved tilværelsen.

– Jeg er litt bekymret over utviklingen på musikkfeltet. Musikken mister noe ved sentreringen rundt festivaler. Kortreist musikk kan likestilles med kortreist mat siden det å turnere og reise rundt med en produksjon også har en miljøside. Festivalene bidrar til denne utviklingen ved å være avhengig av å importere opplevelser, headlinere og eksotiske artister, for å overleve i sitt marked. Dette gjør at jeg for eksempel er mer attraktiv i Cape Town og Paris enn jeg er i Oslo.  Jeg tjener bedre og kommer høyere opp på plakaten. Jeg savner at jeg og andre kunne jobbe mer lokalt, utvikle en musikkform sammen med et publikum over tid. Det er slik genuin kultur  oppstår. Her er det et hull i forhold til kulturpolitiske insentiver, og her oppstår et paradoks i forhold til den uttalte nasjonale kulturagenda.

I tillegg til å komponere og spille har Bendik Hofseth i det siste tiåret engasjert seg i nasjonale og internasjonale spørsmål om opphavsrett. Det begynte i NOPA og TONO, og nå er han styreleder i CIAM som er en internasjonal paraplyorganisasjonen for komponister og tekstforfattere.

– CIAM jobber for komponister og tekstforfatteres rettigheter. Akkurat nå jobber vi mest med bruk av musikk via nett som nedlasting og streaming. Vi driver med lobbyvirksomhet inn mot EU i Brussel og i Washington i forhold til amerikansk lovgivning.
I tillegg engasjerer vi oss for å bygge opp opphavsrettsorganisasjoner i den tredje verden.

– Dette høres ut som et stort og omfattende arbeid. Føler du at det går på bekostning av de musikalske aktivitetene, eller virker det positivt?
– Jeg jobber gjennom året ca. 20 prosent med dette, men setter av tid og jobber i bolker. Har nå nettopp hatt noen dager i Brussel på en høringsrunde. I forkant av slike møter skal det forberedes så det er ikke ulikt slik man ellers jobber opp mot konserter. Ellers jobber jeg nå tett sammen med Robin Gibb (fra Bee Gees) og føler at det er riktig av meg, i denne fasen, å bruke det jeg kan og mitt nettverk  på dette området. Akkurat nå legges det juridiske fundamentet for onlinehandel. Forrige gang slike store omveltninger skjedde var for 90 år siden da kringkasting ble etablert. Hvis jeg kan være med å forandre mine barns framtid til det bedre, er det viktig for meg å gjøre det nå i noen år. Så får jeg heller lage flere  gode låter og spille flere bra soloer senere.

– Jeg vet du hører mye på forskjellig musikk. Hva er det som fanger interessen akkurat nå?
– Jeg er veldig glad for å kunne finne musikk online og er aktiv bruker av både Wimp og Spotify. Akkurat nå hører jeg på klassisk musikk, Bobby McFerrins siste, folkemusikk fra Malawi og elektronika. Jeg søker rundt for å finne ting som trigger meg.

Tekst: Edvard Askeland
Foto: Johs. Bøe