Oslo Jazzfestival 2010 er over, og vi takker publikum, musikere, frivillige, gjester, media og sponsorer for samarbeidet. Velkommen tilbake til neste års jubileumsfestival: 15. - 20. august 2011. I mellomtiden kan årets festivalavis fortsatt leses her: emag

Oslo Kammermusikk Festival og Oslo Jazzfestival har sameksistert i over 20 år, og i august samarbeider festivalene om Oslo-premieren av Erlend Skomsvolls "Requiem" som ble urfremført i Nidarosdomen under Orgelfest 09. Med seg har Skomsvoll et orkester og to kor, samt to store norske solister.

Under ledelse av den meget anerkjente og ettertraktede dirigenten Peter Szilvay skal "Requiem" fremføres av Kringkastingsorkestret sammen med Schola Cantorum og Kammerkoret NOVA.

Sopran Birgitte Christensen og fiolinist Arve Tellefsen var
solister under urfremførelsen og skal også være solister under Oslo-premieren.

– Det var veldig flott å samarbeide med Birgitte og Arve, og jeg er veldig glad for at de også er med på Oslopremieren. Birgitte Christensen behersker mange ulike uttrykk som jeg også trenger i mitt rekviem.

Arve Tellefsen er et forbilde for meg i måten han møter mennesker og musikk på, sier Erlend Skomsvoll som selv skal spille piano under konserten i Oslo domkirke.

"Requiem" er en vakker og personlig messe for kor og orkester. Verket tar for seg ulike sider av menneskers følelser rundt døden.

– Musikken skal gi rom for publikums tanker for de som er gått bort, men jeg ønsket først og fremst å sette fokus på savnet til de som står igjen fremfor spørsmålene  knyttet til hva som hender med den som er død.

Verket inviterer til ettertanke, men det dreier seg ikke bare om de tunge følelsene som vemod og avmakt. Her finnes hele
spekteret av følelser inkludert kjærlighet og glede.

Det var Nidarosdomens guttekor som bestilte verket, men Skomsvoll hadde gått svanger med et rekviem i lang tid, og han var både mentalt og følelsesmessig  klar for oppdraget da henvendelsen kom.

– Dette rekviemet har jeg ønsket å skrive i mange år, men det var først nå jeg var i stand til å skrive det. Dette har med ulike ting å gjøre: Erfaring, alder, modenhet,  motivasjon og så videre. Som de fleste, har jeg også min historie i forhold til død og sorg.

Skriveprosessen var derfor meget interessant, men samtidig også veldig utfordrende fordi jeg, i samspill med tekstarbeidet, måtte kjenne på en rekke ulike former for følelser, stemninger, musikalske virkemidler og musikalske teknikker for å kunne skape et verk med den riktige balansen.

– Man opplever ikke bare én type sorg når et menneske man står nær på en eller annen måte går bort. Det oppstår gjerne en bred palett av følelser med utgangspunkt i hva slags forhold man hadde til den som har gått bort. Samtidig vil nødvendigvis erindringer
fra ulik historikk komme opp, og da kan sinne, glede og alle mulige andre følelser komme fram.

Erlend Skomsvoll har erfaring fra en rekke forskjellige musikkmiljøer og har brukt virkemidler fra flere sjangre og musikalske epoker for å formidle denne paletten av følelser.

– Det var nødvendig for meg å bruke en rekke ulike musikalske teknikker for å  uttrykke alle disse ulike sidene, og jeg starter verket på en måte som skal samle rommet vi er i når vi hører på, og samtidig symboliserer jeg med starten en livets puls.
Dette er altså "Introitus". Deretter kommer stillheten med "Kyrie", og så kommer sinne og fortvilelse med "Dies Irae" og så videre.

– Letthet kommer ganske sent i rekviemet med "Libera Me" som jeg også bruker til å gi meg selv fri fra sorgen som den dagen faren min, da jeg var femten, ble begravet. På kvelden dro vi og så en fotballkamp, og det var en veldig viktig oppdagelse for meg. Det er en tid for alt, også sorg, men også rom som er fri for sorg, også midt i en sterk sorgprosess.

– Til slutt søker jeg å uttrykke en slags konsolidert fred med "Lux Aeterna", evig lys.  På veien har rekviemet også vært igjennom sødme, melankoli, sårhet, storhet og en lang rekke andre emosjonelle valører.

For Skomsvoll ble også forholdet mellom komponist og mottaker ganske avgjørende i skriveprosessen, og han dvelte en del ved dette underveis.

– Et rekviem skal jo faktisk fungere i en situasjon hvor man sørger over at noen har gått bort, og det krevde en helt spesiell måte å jobbe på, ikke minst fordi sjanger er en underordnet funksjon i dette tilfellet. Selv om jeg i utgangspunktet finner det veldig givende og interessant å jobbe med ulike uttrykk.

Verket var fjorårets høydepunkt under Orgelfest 09 og fikk en meget positiv mottakelse hos publikum, samt strålende anmeldelser og omtaler i både Adresseavisen og Dagsrevyen etter urfremførelsen.

– Det var veldig sterkt etter urfremføringen da jeg møtte flere ulike mennesker jeg kjenner  som nylig har mistet mennesker de er glad i. Deres tilbakemeldinger varmet meg, og jeg håper at mitt rekviem kan være til nytte for mange uansett om de er i en sorgprosess  eller kan bruke denne musikken som et godt rom å være i.

Tekst: Lise Gulbransen
Foto: Jan Granlie